Det måtte en høstforkjølelse til for at jeg skulle klare å somle meg ferdig med disse sokkene som jeg begynte på i sommer, men omsider er det unnagjort. Jeg tror det blir en stund til neste sokkepar, for ting som skal strikkes på tynne pinner tar eeeviglang tid å bli ferdig med! Og så, når man endelig er ferdig, er det jo ikke noe å juble for, - det blir jo bare et par sokker, liksom. Disse ser kanskje litt abnormt store ut, men så er de heller ikke laget i Bonos størrelse, han var bare hendig (om enn noe uvillig) (ganske deprimert, rett og slett, når jeg ser bildet nå) som modell. De lange skaftene er laget på bestilling fra samboeren, som ikke vil at sokkene skal krølle seg nedi feltstøvlene de skal brukes i. Garnet er et flerfarget sokkegarn som lager mønster av seg selv, hendig for oss late.
Jeg tror dette er første gang jeg ser Bono uglad, på bilde eller i virkeligheten. Her ser han til gjengjeld suicidal ut så det holder.
SvarSlettKrafs :-)
Hehe, ja, jeg tror han prøvde å sende sjelen ut av kroppen og vekk til et vakrere sted da han fikk på seg sokkene og skjønte at han ikke sporenstreks fikk lov til å trekke dem av og tygge dem opp...
SvarSlett