Møkkamandag

"Some days you wake up and immediately start to worry. Nothing in peculiar is wrong, it's just the suspicion that forces are aligning quietly and there will be trouble." 

Dette har vært en sånn dag. Det begynte med at jeg hadde glemt å sette på dagslysvekkeklokken min. Jeg forsov meg ikke, for jeg tør selvfølgelig ikke å bare ha ETT vekkeinstrument, men i stedet for å våkne til "morgengryet", våknet jeg av telefonens litt sprø, intense musikk. Selv om jeg har vakre, vakre Tujhe Dekha To Ye som ringelyd, en sang som i gode øyeblikk sender meg til en vakker blomstereng der Shahrukh Kahn står og venter på meg med åpne armer, er det likevel mer brutalt å våkne til lyd enn lys, synes nå jeg. Uansett: litt for brå start på uken.  

Så var det morgenturen i Torshovdalen. Iskald som i Dantes helvete, ingen hunder Bono kunne leke med, gjensnødde stier og ulende vind. Brrr. Deretter var det å få dusjet, hivd i seg frokostblanding og kommet seg på jobb, der følelsen av å henge litt for langt etter med ALT dominerte, før klokken vips var fire, og det var tid for å PRESSE seg på den alltid like proppfulle bussen som saaakte tråkler seg gjennom det ALDRI ferdige Carl Berner-krysset. Hjem til kaoset vi har laget oss i leiligheten etter at vi har malt kjøkkenet og delvis også gangen og slengt alt mulig inn i stua og på soverommet. Og så endelig til en ørliten hvil på sofaen? Nei, da, da er det jo noen som har ventet hele dagen på tur! Så da var det bare å knyte på seg skiskoene, smøre på seg potesalven og komme seg på bussen igjen til lysløypa.

Da vi endelig kom igang tenkte jeg - oi, det var jo faktisk nokså bra dag, likevel! Bra føre! Grei glid, selv om jeg skulle ønske at skiene mine hadde tatt litt ansvar for seg selv og glidet seg siden jeg brukte dem sist. Men det gikk altså fint, til tross for tiltaksløshet fra skienes side. Til telefonen ringte. Samboeren fant ikke bilen. Den viste seg nemlig å ha tilbrakt helgen på inntauingstomta. I snøstormen torsdag kveld hadde jeg klart å parkere den foran en utkjøring som hadde gjemt seg under store snøfonner. Vips, der var jeg tre tusenlapper lettere. Grmf. Forces were aligning. Og det er bare mandag.

Jeg tror Bono også hadde en liten følelse av at verden var imot ham da han sto modell for denne klaffeluen. Men selv ble jeg nokså fornøyd med den! Det er 68 masker med fritisdsgarn på pinne 5. Jeg glattstrikket mønster etter innfallsmetoden, og klaffene strikket jeg på etterpå, ved å ta opp 15 masker på hver side; slik som den blå klaffeluen jeg lagde tidligere i vinter. (Som jeg nå selvfølgelig ikke klarer å linke til!!) 

For å få denne litt mer feminin strikket jeg også på en kant nederst mellom klaffene bak, slik at luen ble lavere bak, men ikke blir hengende ned i pannen foran. Det funket fint! I det været som har vært de siste dagene har jeg faktisk knytt den under haken, og det er deilig. At jeg muligens ser ut som et forvokst barnehagebarn med den, tar jeg ikke så tungt.