Indisk lys og lyd i høstmørket

Er det flere enn meg der ute som merker at mørketiden virkelig begynner å legge seg tungt på skuldre, nakke, kropp og sjel? Siden november ellers er en nokså mørk måned er det rett og slett nødvendig å oppsøke det en kan av ting som gjør en glad. Og her er noe av det som for tiden får meg gjennom de mørke kveldene:

Og til dere som nå tenker at åh, jeg synes det er så teit når folk plutselig begynner å synge og danse midt i en film, og minnes en eller annen klam musicalforestilling dere en gang kan ha sett: Disse filmene er ikke sånn. De er på en måte beyond klamme. Dessuten er det syngingen og dansingen som bærer filmene (plotet er gjerne så bløtt at det ikke på noen måte klarer å stå på egenhånd, langt mindre bevege seg fremover.) Og når man tenker over det er det jo egentlig mye mer naturlig å begynne å synge og danse når man for eksempel virkelig er forelsket, enn å bare gå rundt og være vanlig og kjedelig. Synes nå jeg.

Ok, her er mine foreløpige fem på topp:

1 Dilwale dulhania le jayhenge - ingen over, ingen ved siden. Den første bollywoodfilmen jeg så, og den tok meg med storm. At den har gått 14 år sammenhengende på kino i India sier sitt.

2 Dil to pagal hay - syltynn historie, men fantastisk bra musikk og dans.

3 Veer-Zaara - denne så jeg vel i et noe svakt øyeblikk, men hvis man er med på historien, er den minst like vakker som sånne små glassdyr man ønsket seg som liten.

4 Dil se - denne synes jeg faktisk var litt poetisk i uttrykket.

5 Kal ho naa ho - hm, hva kan jeg si om den. Klissete, men det er bamsemums også.